Da jeg studerte reklame -og merkekommunikasjon på Høyskolen Kristiania, var jeg blakk. Jeg var så blakk, at jeg valgte å jobbe som telefonintervjuer hos Gallup. Etter halvannen måned, sa jeg opp uten å vite hvor min neste lønning kom fra. Er jeg god nok, så ordner det seg, tenkte jeg. I desperasjon spurte jeg mange om jobb. Få ville svare en student med ingen erfaring. Den eneste som svarte meg, var min tidligere tekstlærer Christine Calvert. Med en anbefaling fra Christine fikk jeg et intervju hos mediebyrået IUM og fikk jobben etter ett intervju og en test. Jeg skulle jeg jobbe noen få timer i uken på én kunde. Om det gikk det bra, ble det mer arbeid. Og det ble det. Jeg hadde fulle arbeidsuker og sjonglerte flere kampanjer samtidig, men jeg var ikke fornøyd. Vi skrev jo bare tekster til andres kampanjet."Vi har jo brand managers på røret, på mail og i møterommene våre. Kan vi ikke pitche inn egne idéer og kampanjer?", argumenterte jeg. Sammen med digitale rådgivere begynte jeg å selge inn nye tjenester som design, foto og konseptutvikling til kundene våre. Dette arbeidet åpnet døren for å skape Marvelous, et nytt contentbyrå. Det var på dette tidspunktet søsterselskapet McCann Oslo tok kontakt. Jeg ble en del av deres digitale satsing. Nå skulle jeg jobbe med de store casene.

Jeg savner genuint tiden i IUM og McCann. Jeg var ny, alt var nytt og verden lå for mine føtter. Jeg hadde muligens blitt her i mange flere år, hadde det ikke vært for 20-årskrisa. Du vet det øyeblikket, etter utdanning da du spør: Er det dette jeg skal gjøre resten av livet? Jeg sa opp min faste stilling og satset på hjerteprosjekter. Jeg hadde ikke huslån, jeg hadde ikke billån, jeg hadde ikke barn. Om jeg noen gang skulle satse, var det nå. 1. November 2017 gikk ut i frilanstilværelsen. Det koselige med det, er at jeg fortsatt hadde McCann Oslo som kunde - så jeg fikk bidra på ulike prosjekter 1-2 ganger i uka, de neste syv månedene.